Edel kommer til gården etter en den mest dramatiske dagen i sitt liv. På morgenen våknet hun opp, akkurat som alle andre morgener, sammen med de andre grisene i bingen. Hun var én i mengden, og alt noen visste om henne var at hun veide sånn omtrent 38 kilo (mens de ti andre grisene veide mellom 36 og 46). Hun tilbrakte formiddagen sin som alle andre formiddager, i skytteltrafikk mellom kraftfôrautomaten, vannet og halmstråene innerst i bingen. Når noen andre gryntet eller hylte, hendte det at hun stemte i, men dette var noe hun sjelden gjorde på eget initiativ.

Så kom jeg på besøk til svinefarmen ute på Lista, og ved en tilfeldighet var det nettopp henne jeg plukket ut i mengden. Jeg prøvde å se etter en litt mer pigmentert gris, for de er finere og klarer overgangen til livet utendørs bedre. Men alle de andre grisene jeg hadde valget mellom var for store for mitt formål, så når bonden, Birger Reve, pekte henne ut, nikket jeg.

- Ja, hvorfor ikke?

Egentlig hadde jeg hatt lyst på durocgris siden jeg leste om den i griseboka mi, Small Scale Pig Farming av Dirk van Loon (mest kjent for boka The Family Cow). Duroc er en gammel rase som har masse intramuskulært fett - det vil si fett inni muskelen - og derfor er den spesielt smakfull og saftig. Men slikt finnes det ikke stort av i kommunen, så jeg er nødt til å velge en helt vanlig gris - en edelgris - som ofte er litt for mager for min smak. Med mindre man gir den spesialdiett.

Straks etter fikk hun navnet sitt - nettopp Edel. Og på veien hjem bak på bilen til bonden Osmund går hun fra å være et produksjonsdyr til å bli et husdyr, i en gammel betydning av ordet - et medlem av husholdningen på gården, inntil det en dag vil ta en brå slutt.

Menneskene er trolig det eneste rovdyret som kjæler så mye for byttet sitt. Jeg har innredet et hyggelig og skyggefullt område for henne bak vedbua, slått gras og satt opp gjerde. Når hun kommer til gårds smører jeg henne inn med solkrem for at hun ikke skal bli brent. Og slik, utstyrt med et nytt hjem, et nytt navn og et tynt lag med Piz Buin, faktor 15, begynner hennes nye liv.

Buddha sier at for å være edel, så må man ha rett syn, rett tanke, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Min Edel er ikke edel på denne klassiske buddhistmåten, det er sikkert og visst. Hennes måte å bekjempe det uutholdelige ved tilværelsen - at livet er lidelse - er ved å være nærsynt, korttenkt, virrende, sølete, grådig, ambisjonsløs, livsnytende og naiv.

I begynnelsen er hun vettskremt. I ett døgn ligger hun inni buskaset med trynet halvveis nedi jorda. Men jeg har hatt flaks med grisen min i år. Der de forrige grisene mine, Egg og Bacon, alltid var mistenksomme og stadig konspirerte mot meg, tør Edel gradvis opp, og det er ikke lenge før hun er en skikkelig gårdsgris.  Hun skitner seg til, graver seg ned i søla, sprer maten sin over hele innhegninga. Snart er frykten - den berettigete frykten - erstattet med grådig tillitsfullhet. Rester av alt mulig - inkludert aviser og pappesker, viser det seg - blir fortært. Bekymringsløst setter hun livet inn på å bli til bacon og pølser for folk som ikke har særlig tro på at man vinner noe ved å nekte seg jordlige gleder. Det er derfor hun er vår Edel. God er den som lager middag til andre. Edel er den som blir middag til andre.

Det er en dus middelhavsstemning over livet på landet. Men selv om det er varmt og godt - knotten, ikke kulda tvinger oss inn på kvelden - får jeg stadig påminnelser om at det ikke akkurat er middelhavsklima her. Av alle borlottibønnene jeg satt på forsommeren er det ikke en eneste som har klart seg. Vinrankene mine ser ikke ut til å gi den store høsten i år heller. (Min beste vinhøst noen sinne var tre klaser meget sure druer reddet inn etter første frost.)

Men om man ikke har middelhavsklima betyr det ikke at man ikke kan nyte livet på middelhavsvis. Man må bare klare seg med det man har - pluss litt vin og myggspray utenfra. På jordet har plantene begynt å komme seg etter sjokket over å ha blitt lukt og vannet. Det er ikke mange rødbeter som har overlevd, men de som har det vokser med bråhast hver gang de får noe å drikke. Bondebønnene har klart seg etter måten bra, ertene enda bedre. Rødkålen er fortsatt liten, men den blir større dag for dag.

Årets store kulinariske oppdagelse har vært en boks med syltede babyfersken. De små fruktene ligger på olivenolje (tilsatt trøffel, for luksusens skyld) og likner forbløffende på store oliven. De små munnfullene åpner hvert måltid, til stadig forbløffelse for dem som ikke har smakt det før. Er det, eller er det ikke oliven? Og hvor er steinen? Når boksen er ferdig, er det et savn. Jeg begynner å se meg rundt etter erstatninger. Og der, like utenfor kjøkkenvinduet henger det plommer på størrelse med nettopp oliven eller babyfersken. Plommer er jo søskenbarn av fersken, så det bør fungere. De er sprø og har ennå ikke rukket å bli saftige, fortsatt har ikke steinen inni rukket å bli mer enn en antydning til et mandelliknende frø. Og de er oppsiktsvekkende sure og bitre, de får munnen til å bli slått ut i en halvtime etter at man har tatt en smak. Akkurat som med ferske oliven, med andre ord. (Alle som har smakt en oliven rett fra treet vet hvor ubehagelig det kan være.)

Jeg legger plommene på salt og skifter vann hver dag. Etter en uke er de altfor salte og bare ørlite granne syrlige. Etter å ha vannet dem ut litt og lagt dem på olje, derimot, smaker de som babyferskenene (minus trøffelen). Jeg synes det er veldig tilfredsstillende å vite at det går an å forvandle de sure kartene til et tre som ikke blir modent før sommeren min her tar slutt til noe som minner så mye om litt syrlige grønne oliven. Og hvis jeg blir lei av dem før hele glasset er spist opp er jeg sikker på at Edel vil hjelpe til. Det er en tungvint måte å lage sommerkoteletter, jeg innrømmer det, men jeg ville ikke hatt det på noe annet vis.

Rødbetesalat med erter, bondebønner og chevre
En frisk sommersalat. Bondebønnene jeg hadde var så små at det nesten ikke var noe vits i å bruke dem - du klarer deg med bare erter. Har du noen egne urter, sukkerterter, squashblomster eller liknende passer det også godt i denne salaten. Det som gjør salaten ekstra god er at rødbetene er kokt med masse eddik, og dermed blir de temmelig syrlige og friske, i tillegg til sin sedvanlige sødme.

Forrett til 4
8 rødbeter, delt i 2
2 fedd hvitløk
1 ss smør
3 ss hvitvinseddik
200 gram erter og/eller bondebønner
Urter
Finhakket løk
Et stort stykke chevre

Stek hvitløk og rødbeter i smør i en liten gryte i 3 til 5 minutter, til hvitløken begynner å bli gyllen. Ha gjerne i litt timian eller andre urter. Hell over eddik og sett på lokket. Kok i 15 minutter til rødbetene begynner å bli myke. Sjekk at den ikke koker tørr underveis. Hell eventuelt på vann, hvitvin eller mer eddik.
Kok erter og bønner i lettsaltet vann i 3 minutter. Ha rødbeter, erter og chevre på en tallerken, eventuelt sammen med noen friske urter og litt løk. Hell over litt olivenolje og server.

Svinekam med rødkål
Jeg vet at mange oppfatter svinekam som høstmat, men for meg er dette perfekt sommermat. Ettersom det ikke er så farlig om det blir litt mye stekt er det greit å lage uten selv å være inne i huset og passe på. Jeg fikk lyst på litt syrlig rødkål, men nydampet nykål er like godt (med dill og sitron). Poteter venter jeg med til jeg kan spise mine egne poteter.
Nok til 4 til 6

1 stykke svinekam, ca 1,2 kilo
2 ss honning
1 ss soyasaus
Hvitløk
Oregano eller mynte
300-400 gram rødløk, fint strimlet
1 løk, finhakket
1 til 2 ss smør
2 ss hvitvinseddik

Sett svinekammen inn i ovnen på 120 grader og la stå i 3 timers tid. (Har du mindre tid, stek den ved 175 grader i en times tid.) Skru opp varmen til 150 grader og gni kjøttet inn med honning og soya, gjerne også litt hvitløk og noen urter, som mynte eller oregano. Stek videre i 35 minutter. Like før servering, skru opp tempen til 180 grader og stek kjøttet i noen minutter på hver side, så du får en fin, gyllenbrun skorpe. Det kan være godt å helle litt balsamicoeddik over også like før den er ferdig å steke i ovnen.
For rødkålen, stek løk og kål i smør. Når løken er gyllen, hell over eddik og sett på lokket. Kok på lav varme i 15 til 20 minutter. Pass på at den ikke tørker ut. Smak til med mer eddik eller hvitvin, salt og eventuelt urter eller litt karve.

Plommeoliven
Hvis du har plommekart på størrelse med oliven, er det godt å sylte dem. Det tar tid, for de må saltes i en ukes tid. Resultatet er overraskende godt, som litt syrlige oliven. Ha plommekartene på et glass, hell over vann og omtrent 10 prosent salt, det vil si 50 gram salt for 5 desiliter vann. Bytt vann daglig inntil plommene er litt for salte og ikke lenger så syrlige. Vann dem ut i et døgn eller så til den er sånn passe salt. La dem trekke litt i en god eddik, gjerne hvitvinseddik. Ha dem på glass og hell over olje. Slik kan de stå i månedsvis. De blir bedre etter noen dager, eller uker. Du kan også smaksette oljen, enten med urter